Debutboken til Perec ble utgitt i 1965, men den kjennes ubarmhjertig aktuell i 2001 også, da jeg kom over den hos en bokhandler, sier Ståle Huse.
-Boka grep meg gjennom det unge paret, Jérme og Sylvie, og gjennom Perecs distanserte fortellerstemme, som så godt som hele tiden peker mot det hjelpeløse i de to hovedpersonenes handlinger. I detaljerte beskrivelser av tingene paret for eksempel ser gjennom vindu hos andre, mens de går i Paris' fasjonable bydeler, får vi innblikk i lengsler og behov som ikke blir dekt gjennom disse betraktningene. De snarere øker rastløsheten og frustrasjonen i gutten og jenta. Noe som blir forsøkt forløst ved å "flykte" fra Paris til Tunis. Bare for her nok en gang å gjennomføre flere fluktforsøk fra realitetene. Dette er en sår roman, og den gir ingen svar på hvordan de to eventuelt skulle stille sin rastløshet. Men den beskriver disse følelsene så godt at det åpnes for en medfølelse med dette paret, og boka gir innsikt i aspekter ved vår egen tid, sier Ståle Huse.
