Og den er det Ståle Huse som har skrevet, en klok og hyggelig fyr som jeg har truffet et par ganger fordi vi har samme redaktør i Forlaget Oktober.
La Zona Rosa kom ut i 2006 og er debutromanen. Han fikk mye positiv og velfortjent oppmerksomhet. Det skrives nesten ikke slike romaner i dag; tette, små, oppriktige og sjelerevnende. Det er nesten noe romantisk (i litteraturteoretisk forstand) over prosjektet. En god dash Sturm und Drang. Hyl.
Romanen handler om tre menn i Oslo – Atle, Trond og Arne – og skjebnene deres som på et både forunderlig tilfeldig og kosmisk forutbestemt vis veves sammen. De er ganske forskjellige, men har også en del til felles. De har sex med menn, de lengter etter noe de ikke har og de er mer eller mindre tett på Den Store Tomheten (som de håndterer på sine respektive vis). Jeg ble gladest i Atle, skrulla som lar seg herje med, er i sine nærhetssøkende følelsers vold og litt ute av kontroll. Men som allikevel (om såvidt) rakler seg opp igjen på beina, atter fit for fight, og tross alt holder sammen i liminga. You go girl.
En del som har lest boka og ment og skrevet om den, har hengt seg opp i den rå sexen. Hallo. Kanskje er jeg litt herdet. Kanskje er folk mer pripne enn jeg tror. Ok, kanskje er det vel rått til tider, men uansett synes jeg ikke at det er sexen man skal henge seg opp i. Det jeg ble satt ut av, var sårheten og hudløsheten (knyttet blant annet til sexen).
Jeg lå på divanen og leste boka i ett hulkent strekk på søndag. Jeg klarte ikke å legge den fra meg. Ikke engang for å legge gjøre-meg-klar-for-en-ny-uke-ansiktsmasken Deep Cleansing Emergency Mask fra Clinique. Men selv om jeg har lest ferdig La Zona Rosa, er ikke den ferdig med meg.
Hentet fra bloggen til Børge Skråmestø: http://skramesto.blogspot.com/2009_02_01_archive.html
onsdag, 04 februar, 2009
