Boka jeg vil anbefale ble skrevet over 2 perioder: 1912-1917 og 1929-1934. Den bestod av løse ark funnet i Pessoas amerikakoffert etter hans død i 1935. Men arbeidet med å katalogisere tekstene tok først til i 1969. Boka er kommet ut i forskjellige utgaver avhengig av hvordan tekstene er satt sammen. Utgaven jeg leste er basert på en portugisisk utgave fra 1982. Boka handler om regnskapsføreren Bernardo Soares, som Pessoa selv sier er ”en svakt forkrøplet utgave av min egen personlighet”.
Grunnen til at jeg vil anbefale denne er ikke et ønske om en depressiv påske for folk. Snarere tvert imot; ferien kan vel være en grei tid til å surfe litt innover en annen sjel og dermed kanskje seg selv.
I korte sekvenser presenterer Pessoa Soares´ refleksjoner over seg selv, sitt liv, sin omgangskrets(medarbeidere/sjef) og samfunn. Pessoas intense livsinnsikt traff meg, da han viser betrakninger av det sjeldne; litterært og innholdsmessig. Samtidig kunne jeg også bli både sint og frustrert, og da spesielt over hans forakt til seg selv og mot fellesskapet. Som om Pessoa ikke ville eller kunne gå lengre inn i hvorfor han var så arrogant. Boka kan også være et brutalt speil å se inn i.
Som mange betydelige verk virker den tidløs og dermed moderne i sin utfoldelse. Dette også i sine mange betraktninger om mennesket. Her skiller for eksempel Pessoa ikke mellom kjønn når han filosofer over estetikk. Han er nokså bevisst på å ikke kategorisere mennesket, da han mener det ikke er klassifiserbart. Også når han diskuterer det seksuelle er han nådeløs og sannhetssøkende.
